Tall med usikkerhet eller tall uten: hva bør du velge?

Tenk deg et datasett fra en kommune som viser at antall sykkelturer økte fra ett år til et annet. Du kan skrive «sykkeltrafikken økte med åtte prosent», eller du kan skrive at tellingene tyder på en økning på rundt åtte prosent, men at målepunktene er få og at to av dem var ute av drift i en periode. Begge setningene bygger på de samme tallene. Forskjellen ligger i hvor mye leseren får vite om hvor solid grunnen er.

I kursmodulen Ansvarlig tallformidling bruker vi nettopp slike par som utgangspunkt. Deltakerne får to versjoner av samme melding og skal avgjøre hvilken de selv ville stått inne for hvis noen ringte og stilte kontrollspørsmål. Det er en enkel øvelse, men den viser raskt at den korte og skarpe formuleringen ofte lover mer enn dataene gir dekning for.

Her sammenligner jeg altså de to tilnærmingene direkte, med en anbefaling til slutt. Jeg skriver som instruktør i datarensing, så jeg ser dette fra siden av arbeidet som skjer før formuleringen: hva som faktisk ligger i radene når du leser tallet.

• Alternativ A: ett presist tall, ingen forbehold
• Alternativ B: tall med usikkerhet og kontekst

Det presise tallet har klare fordeler. Det er kort, det passer i en overskrift, og leseren forstår det på sekunder. For en travel redaksjon eller en kommunikasjonsavdeling med stram frist er det fristende å la ett tall bære hele saken. Mange mottakere opplever dessuten forbehold som unnvikende, og de vil ha et svar, ikke en diskusjon om målemetoder.

Men et presist tall kan gi et falskt inntrykk av presisjon. Åtte prosent høres målt ut, selv når grunnlaget er et lite utvalg eller et datasett med hull. Leseren har ingen mulighet til å vurdere om tallet er rundt åtte eller kunne vært tre eller tretten. Det er først når noen andre regner på de samme dataene og kommer til et annet resultat at svakheten dukker opp, og da er det forfatteren som må forklare seg.

I datarensing ser jeg ofte hvordan et ryddig tall skjuler rotete arbeid bak. Manglende verdier som er fjernet, duplikater som er slått sammen, kategorier som er tolket. Hver av disse valgene kan flytte resultatet litt. Når de ikke nevnes, er det ikke lenger mulig å etterprøve fortellingen.

• Fordel: kort, lett å huske, passer i overskrifter
• Svakhet: skjuler utvalg, hull og valg i rensingen

Det andre alternativet legger til tre ting: hvor stor usikkerheten er, hva tallet sammenlignes med, og hvilke begrensninger dataene har. Det trenger ikke gjøre teksten lang. Ofte holder én setning om utvalgets størrelse, én om tidsperioden og én om hva som ikke kan sies ut fra tallene. Poenget er ikke å tynge leseren, men å gi henne verktøyene til å veie påstanden selv.

Dette er tryggere for avsenderen. Hvis noen senere finner en svakhet, er den allerede nevnt, og påstanden er formulert slik at den tåler korreksjonen. Leseren på sin side får en ærlig melding om hva som er kjent og hva som er mer usikkert, og det bygger over tid en tillit som et skarpt tall alene ikke kan gi.

Prisen er at teksten blir mindre slagkraftig, og at noen lesere vil synes den er tung. Her ligger håndverket. Usikkerhet kan formuleres tydelig og konkret, ikke som en rekke «kanskje» og «muligens». Å si at tallet er et anslag basert på tolv målepunkter er mer informativt og mer nøkternt enn vage forbehold.

• Fordel: etterprøvbart og robust mot korrigering
• Svakhet: krever mer plass og mer omtanke i språket

Valget handler ikke om stil, men om hva tallet skal brukes til. Hvis funnet skal ligge til grunn for en beslutning, en overskrift eller en påstand om hva som har skjedd, er det alternativ B som gjelder. Hvis tallet bare er en bakgrunnsopplysning som ingen kommer til å bygge noe på, kan en enklere form være forsvarlig, forutsatt at den ikke strider mot det dataene faktisk viser.

Et nyttig spørsmål er: hva skjer hvis tallet viser seg å være litt feil? Hvis svaret er at ingenting skjer, er forbeholdene mindre viktige. Hvis svaret er at leseren kan trekke en gal slutning, må usikkerheten med. Jeg ber deltakerne skrive ned dette spørsmålet før de formulerer noe, og mange endrer ordlyd etter å ha gjort det.

Tidsrommet spiller også inn. Disse ukene på høsten kommer det mange rapporter og statistikker fra kommuner og etater, og de leses ofte raskt og siteres videre uten kildegrunnlaget. Jo lenger et tall reiser fra sin opprinnelige kontekst, desto viktigere er det at usikkerheten følger med i selve setningen og ikke bare i et vedlegg.

• Skal tallet bære en beslutning? Velg B
• Kan en feiltolkning skade leseren? Velg B
• Ren bakgrunnsinformasjon? A kan holde, om den er ærlig

Ta et tall du har skrevet eller lest nylig, og skriv det om i tre trinn. Først: hvor kommer det fra, og hvor mange observasjoner ligger bak? Deretter: hva er det sammenlignet med, og er sammenligningen rimelig? Til slutt: hva kan ikke sies ut fra tallet? Svarene setter du inn som korte ledd i selve teksten, ikke i en fotnote som få leser.

I kurset gjør vi denne øvelsen med åpne eksempeldata, slik at alle arbeider med de samme radene og kan sammenligne formuleringer. Det interessante er at deltakerne sjelden ender med den lengste versjonen. De finner ofte en kort setning som rommer både tallet og forbeholdet, fordi de har sett nøyaktig hva som må med og hva som bare er støy.

Dokumenter også rensingen din. Skriv ned hvilke rader som ble fjernet og hvorfor, og ta vare på en kopi av de opprinnelige dataene. Da kan du, eller en kollega, gå tilbake og se om et annet valg ville gitt et annet resultat. Det er den egentlige betydningen av etterprøvbarhet, og den gjør usikkerhetsangivelsen din troverdig.

• Skriv opp kilde og antall observasjoner
• Sjekk at sammenligningen er rimelig
• Si eksplisitt hva tallet ikke viser
• Ta vare på originaldata og rensenotater

Min anbefaling er at du som hovedregel velger tallet med usikkerhet og kontekst. Det er ikke fordi det presise tallet alltid er galt, men fordi det er det eneste alternativet som lar leseren kontrollere deg. En påstand som tåler kontroll, er sterkere enn en som bare høres sikker ut, selv om den første krever litt mer arbeid av den som skriver.

Samtidig bør forbeholdene være korte og konkrete. En setning om utvalg, en om tidsrom og en om begrensning er ofte nok. Unngå å gjemme budskapet bak flere avsnitt med reservasjoner, for da mister du leseren på samme måte som med et overdrevent tall. Målet er en tekst som er like lett å lese som den er lett å etterprøve.

Dette er ikke investeringsråd eller en prognose om noe marked. Det er en metode for å formulere funn i journalistisk arbeid, den samme som deltakerne øver på i modulen, med datasett de kan åpne og regne på selv.