Slik går vi gjennom en graf før den får stå i en sak

Når jeg forbereder en øvelse i kurset, starter jeg aldri med grafens konklusjon. Jeg dekker til tittelen og undertittelen og ser bare på selve tegningen: hva står på aksene, hvilke enheter brukes, og hva slags figur er det? Først etterpå leser jeg hva avsenderen mener grafen viser. Forskjellen mellom det jeg selv så og det teksten påstår, er ofte der saken ligger.

Deltakerne får det samme arket og et ark med tre spørsmål: Hva måler grafen egentlig? Over hvilken periode? Mot hva sammenlignes tallene? Det høres enkelt ut, men de fleste oppdager at de har lest tittelen som fasit i årevis. Vi bruker åpne eksempeldata, slik at alle kan gå til opphavet og tegne figuren på nytt.

• Dekk til tittelen og les bare figuren
• Skriv ned hva aksene faktisk måler
• Noter periode, enhet og sammenligningsgrunnlag

Den vanligste feilen vi finner, er en akse som ikke starter på null. Et søylediagram med avkuttet akse kan få en forskjell på to prosent til å se ut som en dobling. Jeg lar deltakerne tegne samme søyler to ganger, én gang med avkuttet og én gang med full akse, og legge arkene ved siden av hverandre. Da er poenget gjort uten at jeg trenger å forklare mye.

Linjediagram er et annet tilfelle. Der kan en avkuttet akse være helt forsvarlig, for eksempel når små utslag er det saken handler om. Derfor lærer vi ikke en regel om at avkuttede akser er forbudt, men et spørsmål: Er avkuttingen synlig og begrunnet, eller skjult? Vi leter etter åpenhet, ikke etter synder.

• Søyler bør normalt starte på null
• Linjer kan kuttes, men avkuttingen må være tydelig
• Sjekk om begge aksene har jevn skala

Neste steg er å spørre hvorfor grafen begynner og slutter der den gjør. En kurve som stiger jevnt fra 2019 kan se helt annerledes ut om man legger til årene før. Jeg henter ofte hele tidsserien fra den åpne kilden og lar deltakerne tegne den lengre versjonen selv, for så å diskutere hva som endrer seg i fortellingen.

Her er jeg nøye med å skille mellom å velge en periode og å velge en periode for å bevise noe. Det første er uunngåelig i enhver fremstilling. Det andre kjennetegnes ved at ingen forklarer valget. I øvelsene krever vi at hver deltaker skriver én setning om hvorfor perioden er valgt, og vi leser dem høyt uten å si hvem som skrev hva.

• Hent hele tidsserien fra kilden
• Spør hvorfor start- og sluttpunktet ble som de ble
• Skriv en setning som begrunner perioden

Mange grafer stiller to ting side om side som egentlig ikke kan måles mot hverandre: absolutte tall mot prosent, kommuner med ulik folkemengde, eller tall fra ulike år med endret definisjon. Jeg lager øvelser der to figurer ser like ut, men bygger på ulike nevnere, og deltakerne må finne ut hvorfor de ikke kan stå sammen.

Vi går også gjennom doble akser, der to kurver deler et diagram men har hver sin skala. Plasseringen av skalaene avgjør hvor kurvene krysser hverandre, og dermed hvilken sammenheng øyet leser inn. Min tommelfingerregel i undervisningen er enkel: Når en sammenligning ser påfallende pen ut, skal den kontrolleres to ganger, ikke én.

• Sjekk nevneren: per innbygger, totalt eller prosent
• Se etter endrede definisjoner mellom årene
• Vær skeptisk til to akser i samme figur

Når vi har funnet noe, skriver vi det ned i et kort arbeidsnotat med fire felt: hva grafen påstår, hva vi fant, hvilke tall vi sjekket mot kilden, og hva vi ikke vet. Det siste feltet er det viktigste. Det gjør at funnet kan etterprøves av andre, og at vi ikke ender med å overdrive vår egen kritikk.

Jeg ber deltakerne bytte notater og forsøke å gjenskape hverandres kontroll. Klarer de ikke det, er notatet for vagt. Dette er samme prinsipp som i kursets øvrige moduler: Det som ikke kan etterprøves, regnes ikke som et funn. En graf som lyver, kan også fortelle noe, så lenge vi vet hva den utelater.

• Fire felt: påstand, funn, kontroll, usikkerhet
• Bytt notat med en annen og gjenskap kontrollen
• Skriv alltid hva dere ikke vet